En overskyet dag i 1968 besøkte Sune Persson Kockum Fritid i Malmö. Der så han en liten hul plastball med hull i. Han ble fortalt at den ble brukt til å trene golf innendørs. Persson, som var ungdomskonsulent i Korpen Malmö, mente at ballen kunne spilles av ungdom innendørs. Sagt og gjort. På Kirsebergs Fritidsgård sørget Persson for at det ble spilt bandy med småballene. Køllene var laget av tre. Det var hardt og nådeløst for beina. Spesielt da køllenes vikling av lær begynte å falle og stroppene flimret. Det var ingen regler. Den nye sporten ble kalt bandygolf. Ryktet spredte seg. Representanter fra Rikskorpen kom og så Malmö-ungdommene spille. Sporten begynte å få fotfeste.
Rundt 1970 begynte et par göteborgere å importere plastkøller som gjorde spillet mer skånsomt for beina. Stadig flere skoler, fritidssentre og ravneklubber rundt om i landet skaffet seg utstyr. Foreninger i andre idretter begynte å bruke sporten som oppvarming før de vanlige treningsøktene. Navnet på sporten var fortsatt variert. Noen steder ble det kalt landbandy mens det andre steder ble kalt softbandy eller innebandy.
– Det er tusen og én som har insistert på at de har fått ideen til innebandy. Men fra starten av er det en ravnesport som ble introdusert i Malmö. Jeg hadde aldri trodd det skulle bli så stort! forteller Persson.
I dag er det over 125 000 lisensierte innebandyspillere i Sverige fordelt på rundt 1 000 forbund. Anslag sier at nesten en halv million svensker jevnlig spiller innebandy i foreninger og i Korpen samt på skoler og arbeidsplasser. Innebandy spilles internasjonalt i mer enn 60 land og sportens popularitet vokser jevnt over hele verden.
Utfordringen for innebandy er nå å bli med i de olympiske idrettene. Veien dit er fortsatt lang, men den er mye kortere enn Sune Persson noen gang kunne ha forestilt seg da han i 1968 så ned på de forslåtte smalbeina med et ettertenksomt blikk mens han fjernet trepinnene én etter én.
Kort sagt, bra. Innebandy ble startet, og Ongoal ble grunnlagt, i Malmø – innebandyens hjemby.